Intervju med Jostein Olimstad - idrettspappa, trener og volleyballentusiast

Av Henrik Herrebrøden

Hvilke miljøpåvirkninger betyr mest for barnas idrettslige utvikling? Hvordan bidrar man til at barna får et sunt forhold til utfordringer og konkurranse? Hva bør foreldre gjøre dersom de er uenige med barnets trener? Og hvordan kan ressurspersoner i et idrettsmiljø utnyttes bedre? Jeg har snakket med Jostein Olimstad for å høre om hans syn på disse spørsmålene.

Jostein Olimstad er et kjent navn innen volleyballmiljøet. Selv har han spilt på elitenivå både innendørs og i sandvolleyball som aktiv utøver. I senere år har han bekledd rollen som landslagstrener. Når han i tillegg giftet seg med en annen spiller med erfaring fra elitevolleyball, Eli Janne Olimstad, kan man påstå at forholdene lå til rette for å fostre opp dyktige volleyballspillere. At de to yngste barna, Emilie (15) og Martin (19), allerede har representert landslaget i volleyball og sandvolleyball på aldersbestemt nivå, er likevel imponerende. Tredje- og eldstemann i barneflokken, Markus (22), har også nådd et internasjonalt nivå som idrettsutøver – men han gikk «mot strømmen» og valgte snowboard. Her har han allerede rukket å representere Norge i de prestisjetunge X Games. Familien Olimstad utgjør en sjelden sammensetning, utelukkende bestående av nåværende eller tidligere eliteutøvere.

Hvordan forklarer far i huset denne situasjonen? Har han og moren, som tidligere eliteutøvere, «pushet» barna mot fremgang?

-Nei, snarere tvert imot, svarer Jostein kontant. –Vi har derimot vært svært bevisste på å ikke skape et forventningspress på barna våre. Jeg har mer eller mindre ordrett fortalt dem at «dersom du føler at du gjør noe for å ‘please’ mamma og pappa, må du slutte»!

Så hva er årsaken til barnas bratte utviklingskurve, om det ikke er «pushing»?

-Jeg tror det viktigste er at barna mine har funnet «sin greie». De har hatt lyst til å gjøre det de gjør, og idretten har vært preget av mye lek. Det skadet nok ikke å være omgitt av toppidrettsutøvere, ettersom jeg og kona har vært del av et toppidrettsmiljø siden de var små. Men jeg tror faktisk den viktigste miljøpåvirkningen kommer fra vennegjengen, og ikke fra oss foreldrene. Et eksempel på dette er Markus. Han har også drevet med volleyball, men han ble mye mer giret av skating og snowboard. Det tror jeg delvis skyldes at han fant seg en vennegjeng som drev med dette. I den gjengen var det en vanvittig «drive», og Markus fikk noen eldre, ivrige gutter å se opp til og lære av. Drivkraften hos guttene i denne gjengen ga en «smitteeffekt». Jeg husker for eksempel en dag jeg fant Markus utenfor huset, etter at det hadde regnet bøttevis tidligere på dagen. Da hadde han funnet frem hårføneren, for å føne asfalten slik at han fikk en tørr flekk å skate på. Jeg har også sett han skuffe snø fra fotballbanen, for å bære snøen til oppkjørselen for å lage snowboardhopp. Disse påfunnene har ikke jeg, eller noen andre, bedt han om å gjøre.

Undertegnede trekker paralleller mellom slike historier og historier om Martin Ødegård. Ødegård var ofte å se på fotballbanen på vinterstid, for å hakke is og skaffe seg en tørr flekk å trene på. Slik dedikasjon og indre drivkraft kjennetegner ofte de som fortsetter å utvikle seg der andre slutter.

Ettersom Markus blir nevnt innledningsvis, ser jeg mitt snitt til å stille det innlysende spørsmålet: Hvordan har det egentlig blitt mottatt, at han som eneste barn har valgt bort volleyball og satset på noe annet enn resten av familiemedlemmene?

-Det syns jeg har vært vanvittig gøy, svarer Jostein. –Det har vært en berikelse å bli introdusert for en ny idrettsgren på nært hold. Det er virkelig mange kompetente personer og trenere i Snowboard-miljøet, og jeg lærer mye av de som kan overføres til volleyball.

Dersom barn skal trives og nå et høyere nivå, må de utvikle selvstendighet og eierskap til utviklingsprosessen. Denne selvstendigheten tror jeg mange trenere og foreldre kan drepe, dersom de forsøker å fremstå som «orakler» som vet best.

Men Josteins rolle må da unektelig være annerledes ovenfor Martin og Emilie som driver med volleyball, sammenlignet med Markus som driver med en idrett der Jostein ikke har sin spisskompetanse?

-Joda, noen forskjeller er det. Med Markus har jeg mange diskusjoner om det å være toppidrettsutøver, og om generelle temaer som motivasjon og konkurranse. De samtalene kan jeg ha med Markus og Emilie også, men da går det nok oftere i mer volleyballspesifikke detaljer. Men jeg prøver å ikke fremstå som en ekspert når vi diskuterer volleyball. Det at jeg har mine syn på hvordan ting bør gjøres som volleyballspiller, betyr ikke nødvendigvis at det vil fungere for alle andre.

Men hvor enkelt er det egentlig å unngå å fremstå som en ekspert, når man kan mer om volleyball enn de fleste? Hvordan klarer han å ikke prakke på sine barn sine løsninger, som mange trenere og foreldre later til å gjøre?

-Jeg forsøker å sette utøverne i fokus. Både som pappa og trener, forsøker jeg å tilpasse mine råd til de som mottar dem. En gang hadde jeg en samtale med Liv Hemmestad, fagansvarlig for coaching i Olympiatoppen. Hun sa noe jeg synes var svært klokt, og som har blitt ved meg siden den gang. Hun sa noe slikt som: «Prøv å forstå hva utøverne forstår. Da har du et utgangspunkt for å coache». Det hjelper meg lite å være ekspert, hvis ikke jeg kan sette meg inn i barna og utøvernes perspektiv og tilpasse min formidling deretter. Jeg har dessuten stor tro på at barn og unge må finne ut av en del ting selv, og at utviklingen må skje i deres tempo. Dersom barn skal trives og nå et høyere nivå, må de utvikle selvstendighet og eierskap til utviklingsprosessen. Denne selvstendigheten tror jeg mange trenere og foreldre kan drepe, dersom de forsøker å fremstå som «orakler» som vet best.

Det å ikke være et kommanderende orakel, virker fornuftig. Men som trener må man jo involvere seg, og noen råd må man jo gi. Så hva kan trenere bidra med i barnas utviklingsprosess, uten å fremstå som en autoritær figur som vet best?

-Dersom utøvere skal utvikle seg, må de utfordres. Samtidig må utfordringen være «passe stor», slik at de har en mulighet til å lykkes. Dermed tror jeg at trenerens rolle kan være å bidra til at utøverne får «rett utfordring til rett tid». Og når den «rette tid» er, handler ikke bare om utøverens alder. Utøvere utvikler seg i forskjellig tempo. Nivå, personlighet og modenhet gir en mye bedre pekepinn enn bare alder, når man skal vurdere hvilke utfordringer de bør få.    

Å legge til rette for rett utfordring, virker fornuftig basert på den amerikanske forskeren Suzanne Kobasas forskning om mental hardførhet (på engelsk: hardiness) og holdninger som bidrar til suksess. Et positivt syn på utfordringer kjennetegner ofte de med mental hardførhet. Samtidig viser forskningen store individuelle forskjeller. Noen ser på utfordringer som en trussel, snarere enn en mulighet til vekst. Hvordan kan vi hjelpe utøvere til å innta sistnevnte holdning, og hindre at de blir skremt av utfordringer?

-Jeg har stor tro på ufarliggjøring, allerede når utøverne er svært unge. Et eksempel: mange barn synes det er litt ekkelt å føle melkesyre i lårene, når man er sliten. Da forsøker jeg gjerne å, sammen med barna, stå med 90 graders bøy i knærne til merkesyra kommer, og så ler vi litt av det sammen. Et annet eksempel på noe mange barn og unge har et anstrengt forhold til, er konkurranse. En løsning som mange trenere tyr til, er derfor å fjerne all konkurranse fra treningene. Men barn er ikke dumme – de skjønner som regel hvem som er bedre enn andre, hvem som har vunnet og hvem som har skåret flest mål. Og konkurranse er en uunngåelig del av livet, og idretten.

Det første barna ofte blir spurt om når de kommer hjem fra kamp, er «vant dere?». Er dette egentlig så veldig interessant? Kan vi ikke heller spørre om hvordan opplevelsen var, eller «hvordan var stemninga i laget»? Trivsel er viktigere enn resultater på et tidlig stadium, om man vil nå langt. Og det å feile er helt nødvendig dersom man vil utvikle seg.

At barn er opptatt av konkurranse og å måle seg med hverandre, kan nok de fleste foreldre bekrefte. Så hva kan være et alternativ til å forsøke å fjerne konkurranse, eller late som det ikke finnes?

-Det er her jeg tror ufarliggjøring er nøkkelen. Eksempelvis har jeg forsøkt å gjøre dette med unge volleyballag der jeg har vært trener. Jeg la bevisst opp til et «divisjonssystem» når vi spilte korte kamper mot slutten av treningene. Vinnerlagene rykket opp til en bane der de spilte mot andre lag som hadde vunnet, mens taperlagene gjorde det motsatte. Gjennom å gjøre dette, tror jeg du kan bidra til ufarliggjøre det å vinne og tape. Jeg sier ikke at du skal få barn til å «like å tape». Svært få liker å tape, og jeg forsøkte jo å bytte på lagene slik at de samme enkeltspillerne ikke tapte hver gang. Men jeg tror divisjonssystemet kan ha bidratt til å ufarliggjøre resultater i enkeltkamper, som uansett ikke er så viktig for utøveres utvikling.

Dette med bevisst bruk av konkurranse kan, ved første øyekast, virke kontroversielt. Men Jostein er raskt ute med å presisere hvordan dette vil fungere best mulig.

-En ufarliggjøring av konkurranse må skje på en inkluderende og tillitsfull måte. Jeg har stor tro på inkludering og det å gi like mye støtte til alle utøverne i et lag, uansett nivå. Derfor har jeg aldri likt ordtaket «ingen lag er bedre enn det svakeste ledd». Jeg liker bedre lyden av «laget er summen av alle som er med». Og dersom hver enkelt utøver føler seg sett og ivaretatt, uansett resultat, tror jeg ikke at konkurranse og andre utfordringer blir like skumle.

Men hva om utøverne feiler – vil de ikke mislike konkurranser og andre utfordringer da?

-Først og fremst: Hva vil det si å feile? Dette bruker jeg mye tid på å diskutere med barn og utøvere. De henger seg veldig lett opp i resultater og prestasjon, og foreldre kan nok også bidra til det. Det første barna ofte blir spurt om når de kommer hjem fra kamp, er «vant dere?». Er dette egentlig så veldig interessant? Kan vi ikke heller spørre om hvordan opplevelsen var, eller «hvordan var stemninga i laget»? Trivsel er viktigere enn resultater på et tidlig stadium, om man vil nå langt. Og det å feile er helt nødvendig dersom man vil utvikle seg. Et eksempel er jo tilfellene der man prøver på noe nytt, for eksempel en ny teknikk. Da kan ofte prestasjonsnivået synke litt til å begynne med. Dette skjer fordi den nye teknikken føles ny og uvant. På kort sikt vil det jo være mye mer effektivt å beholde den samme gamle teknikken, selv om den er dårligere enn den man forsøker å lære seg. Men for å lære må man tørre å tenke litt mer langsiktig og prøve nye ting. Og det er synd om dette blir betraktet som «å feile», bare fordi prestasjonsnivået får en kortvarig nedtur. Jeg synes derimot at et godt resultat, som går på bekostning av å tenke utvikling, er å feile.

Det Jostein beskriver her, er noe den amerikanske forfatteren Josh Waitzkin kaller «investering i å tape». Waitzkin er en internasjonal mester i sjakk og verdensmester i kampsport, og han deler mange av sine erfaringer i en anbefalt bok: «The Art of Learning». Her påpekes det at utprøvelse av nye ting vil medføre nedsatt prestasjonsevne og tap - men dette er helt nødvendig for den langsiktige utviklingen. Dette er det imidlertid ikke alle utøvere som tåler. Derfor slutter de å eksperimentere, og foretrekker heller «trygge løsninger» som de alltid har valgt. Resultatet er at utviklinger stopper. De utøverne som når lengst, er gjerne utøvere som tør å «feile».

Til tross for sin kompetanse er Jostein svært takknemlig for at barna har flere trenerskikkelser rundt seg enn bare han selv. Dermed er det et spørsmål som melder seg: Hva skjer dersom han er uenig med trenerne som har hovedansvar for barnas utvikling? Og hvordan mener han at idrettsforeldre bør håndtere en situasjon der de er uenige med trenerens valg?

-Jeg mener at man skal være særdeles forsiktig med å kritisere trenere som ikke har samme meninger og filosofi som en selv. Da bør man ha observert trenerne over lengre tid. Dersom man bare ser noen få økter, kan man lett misforstå en treners oppførsel, som kan være del av en langsiktig plan eller prosess som en «utenforstående» ikke vil ha full innsikt i. Et eksempel er en tilbakemelding fra treneren til ditt barn, som du selv ikke forstår eller som du synes blir feil. Denne tilbakemeldingen kan være bra og forståelig for barnet ditt, ettersom han eller hun arbeider tettere med treneren enn det du gjør. 

-Når det er sagt, så er det jo slik at trenere, inkludert meg selv, vokser på å få tilbakemeldinger fra foreldre og andre. Dersom du som forelder har noe på hjertet som du mener kunne vært gjort bedre, så fortell det gjerne til treneren på en rolig og respektfull måte, i ro og mak – ikke under en kamp eller foran barna. En forelder demonstrerte slik god oppførsel på en glimrende måte ovenfor meg for noen år siden. Han har uenig i et valg jeg tok. Men i stedet for å kritisere mitt valg eller komme med sitt syn, spurte han meg en-til-en: «Hva var grunnen til at valgte som du gjorde?». Så forklarte jeg meg, og han aksepterte forklaringen. Han var nok fremdeles ikke helt enig i valget, men han forsto i det minste min intensjon. Det kan være et godt tips: spør gjerne treneren om intensjonen bak sine valg. Dette bør treneren kunne svare på.

Dersom vi kan begynne å se muligheter i stedet for feil ved andre menneskers ressurser, samt utnytte den varierte kompetansen som finnes, tror jeg norsk volleyball kan få et løft!

Før samtalen avsluttes ønsker jeg å stille Jostein et litt større spørsmål, som omhandler volleyballmiljøet som han lenge har vært del av. Hva mener Jostein at volleyballmiljøet burde gjøre mer av for å oppnå fremgang?

-Her i Norge er volleyballmiljøet fullt av foreldre og andre som har svært ulike perspektiver og meninger. Dette er jo egentlig et fantastisk mangfold, med glimrende muligheter for meningsutvekslinger og vekst! Men i stedet for å lytte og lære av en person med et annet perspektiv enn oss selv, opplever jeg at vi har lett for å kritisere alt denne personen gjør galt. Og jeg innrømmer gjerne at jeg selv kan bli flinkere til å lytte til andres meninger og lære av disse. Jeg forsøker å minne meg selv på at jeg har to ører, og bare en munn. Når vi fremhever våre syn, søker vi ofte bekreftelse på disse. Når vi begynner å lytte, skjer det mer interessante ting i vår egen læringsprosess. Og når vi i tillegg begynner å spørre –  «hva mener du?» - begynner det å bli virkelig interessant. Samtidig mener jeg at vi er for dårlige til å utnytte de enorme ressursene som er tilgjengelige i idrettsmiljøene som barna våre er del av.

Dette er noe man ofte hører, at «ressurser må utnyttes bedre». Men hvordan ser det ut i praksis?

-La meg gi et konkret eksempel på hvordan kompetanse kan utnyttes. I min hjemklubb hadde vi en forelder med kompetanse innen reiseliv. Hun var bestandig med på kamper, men bare som tilskuer uten noen større involvering i klubben. Dermed var det noen som spurte henne, om ikke hun kunne tenke seg å være ansvarlig for bestilling av lagets reiser og billetter. Dette vil hun gjerne gjøre – det var hyggelig å bli spurt! Hun gikk løs på oppgaven, med det resultat at klubben sparte tusenvis av kroner i reiseutgifter over en sesong. Denne historien illustrerer to viktige ting. For det første: vi trenger ulike former for kompetanse, ikke bare trenere. For det andre: sannsynligheten er stor for at folk vil bidra, bare de blir spurt! Dersom vi kan begynne å se muligheter i stedet for feil ved andre menneskers ressurser, samt utnytte den varierte kompetansen som finnes, tror jeg norsk volleyball kan få et løft!

Det er nærliggende å tro at denne siste uttalelsen angår flere grupper enn bare volleyballmiljøet. Kanskje det norske fotballmiljøet kan føle seg truffet? I 2013, før fotball-VM i Brasil, lagde VG en sak om Mix Diskerud, tidligere Rosenborg-spiller, som hadde valget mellom å representere det amerikanske eller det norske landslaget. Han valgte USA. En sentral årsak var det han oppfattet som en negativ kultur og manglende ansvarsfølelse i norsk fotball, der supportere, media og andre personer som var omgitt spillerne fikk en stor del av skylden.

«Alle vil liksom ha Norge til sluttspill, men veldig få føler at de selv har et ansvar for å få det til.», fortalte Diskerud til VG. «Og de som sitter mest på rompa, kritiserer mest og kommer med teite utsagn som at ‘Norge har ingenting i et VM å gjøre uansett’, i stedet for å brette opp ermene, lage bannere, gjøre hverandre gode og gyve på… Den fellesskapsfølelsen som så mange norske ideologer krangler med meg om, ser jeg lite til i praksis. Folk ønsker jo ikke hverandre godt engang. Jeg synes det er kjempesynd.»

Kanskje flere idrettsmiljøer kan ta lærdom av Josteins oppmuntring til mindre kritikk og bedre ressursutnyttelse?